Stikkord
Den første gangen en sier "men" burde en skjønne det., Det er for mange men., Det mangler en kribling.
Jeg liker deg.
Jeg liker deg.
Jeg liker deg.
Jeg liker deg, men du er ikke savnet i hjertet.
Jeg liker deg, altså, men…
Jeg liker deg, men du gir meg ikke hundretusen sommerfugler i magen.
Jeg liker deg. Du er fin, men…
Jeg liker deg, men du får det ikke til å sitre langs ryggraden.
Jeg kan ikke hjelpe det, men jeg liker deg ikke godt nok.
… it’s not you … it’s me …
Det er mer “oss”.
nja, det sier alle …
Du har selvsagt rett.
Jeg har en sang jeg tror du vil like: http://www.youtube.com/watch?v=ikUcnNo8JaI
(de første 33 sekundene er av en eller annen grunn helt stille, men så begynner sangen)
Passende.
Mulig jeg ikke har helt kontrollen, men var det ikke en annen fyr også inni bildet? En du fikk sommerfugler av, men som er i utlandet? Hm..
Joda, det er en en fyr…
Du har overraskende god kontroll.
Var det jeg trodde, ja. Skal du ikke se han snart igjen da? Er nok han med sommerfuglene da, som driver og ødelegger for pauseunderholdningen. Eller hva nå han er
Hvis det er gjensidig “liker” så er det kanskje greit likevel?
Der er vel nesten alltid en forskjell, når jeg tenker meg om – og den som liker mest er den som går på akkord oftest.
Ja, det kan virke som om det alltid er en som liker mest. Det er ikke godt å si hvilken rolle som er vanskeligst å inneha.
Jeg tror rollen “liker mest” er vanskeligst å inneha, kanskje spesielt hvis “liker minst” er hensynsløs.
Tror ikke “liker minst” er hensynsløs i øyeblikket, men det finnes ingen god måte å klargjøre “liker minst”-standpunktet.
Edit: Det finnes selvsagt “god” måte, men ingen behagelig måte.
Jeg sa “hvis”.
Det er kjedelig å være den som bare likes, når man liker mest. Og helt sikkert kjedelig å være den som bare liker. Men, det er som det er og det ville nok blitt enda kjedeligere når det ikke er nok.
Generelt kjedelig altså.
Ja, jeg er enig på alle punkter.