Hva er det som gjør at vi jenter torturerer oss selv med å overanalysere? Vi tenker over hva han sa, hva han gjorde, hvordan han så ut da han sa eller gjorde det og sist men helt klart ikke minst…. hva han IKKE gjorde!

Hvorfor gjorde han det da? Hva mente han egentlig med det? Hvorfor skjønner ikke han at jeg MÅ ha en SMS om dagen for å ikke føle meg forlatt?

Betyr det noe at han ikke vil komme til meg på besøk, men heller inviterer meg hjem? – Nei, det er bare enklere å få parkert bilen der.

Betyr det noe at han ikke svarte på den siste SMSen med en gang? – Nei, han var trolig bare opptatt. Han svarte med en gang han fikk tid.

Alt dette vet vi. Allikevel surrer og går tankene HELE tiden. Irrasjonelt.

Jeg snakket med en venninne av meg en gang. Hun er en av disse superjordnære menneskene som bare er snill og grei. Det er mannen hennes også. De har vært sammen siden de var 16 år gamle. Første gang de var kjærester så fant de hverandre. De har to barn, verdens mest stabile forhold og et veldig våkent tankesett rundt dette å ha et godt liv sammen.

Mannen hennes har i det siste begynt å gjøre seg bemerket som musikker. Han har fått fans. Jenter kniser og sukker når han synger med dyp, varm stemme.

Jeg spurte henne (i den tro at HER var det en jente som var sikker på sitt forhold) om hun ikke ble bare littegranne sjalu når damene «dånte» rundt føttene til mannen. Jeg fikk nedslående svar… Joda, kunne hun fortelle. Det kjentes i magen det. Hun var jo begynt å tenke på at hun ikke var 22 lenger. De hadde jo fått barn, det kunne jo hende han var begynt å kjede seg. Osv osv osv….

Det er visst ingen av oss som er fri for ting å være urolige over. Tror det eneste vi kan gjøre er å ikke la det ta overhånd. Joda, tanken er der, men ikke la den få vokse seg for stor. La den ligge der. Ikke fór den, pust dypt de dagene der hormoner eller humør får de til å vokse seg til fjell på stien forran deg og vurder de strengt dagen etter når alt har roet seg.

Ja, det var teori – så var det praksis da…

Advertisements