Jeg tror kanskje det er nok nå. Jeg tror jeg er lei. Lei av å havne nederst på prioriteringslisten. Lei av å vente, av å lure, av å kaste bort tiden.

Det er jo det jeg gjør. Kaster bort tiden med en mann som aldri vil bli den som vil ha meg.

Det er greit en stund. Det er jo veldig praktisk å ha noen som en kan kose seg med. Jeg ER jo glad i kos! Kos er en av gledene i livet, noe av det som holder meg i gang i hverdagen. Men etterhvert så vil en jo mer. Jeg vil kunne se for meg en fremtid, kunne forestille meg familieselskapet, kunne vurdere det som sansynlig at han en gang vil komme for å treffe mine venner. Kanskje til og med invitere meg med for å møte hans.

En som ikke introduserer meg sånn, når vi tilfeldigvis dumper borti noen han kjenner: «Åh, ja… Dette er… Sotengelen, en.. eh… venninne.». Vil ha en som stolt holder hånden min i offentlighet, en som klemmer meg først, som gir meg et kyss fordi han har lyst på ett kyss og ikke som innledning til sex. DET ønsker jeg meg.

Såh… Ferdig nå? Vi får se.

Sexen er jo himmelsk…😉