Stikkord

,

Jeg har alltid hatet mennesker som syns synd på seg selv. Nei, kanskje hate er litt sterkt – mislikt er mer riktig.

Det å syns synd på seg selv er å kaste bort tiden. Det hjelper jo ikke noen. Ikke en selv, som kun klarer å fokusere på det som er galt og ikke andre som må høre på det. For det virker jo som om de som syns synd på seg selv gjerne vil dele den gleden det er å ha selvmedlidenhet med andre.

Blir det bedre av å få medlidenhet fra andre? Blir ikke det hele bare større, dypere og mørkere av det? Får en medlidenhet så virker jo det bare som en bekreftelse på at en faktisk hadde en grunn til å være trist og lei i utgangspunktet. La oss forsterke!

I dag sliter jeg med min egen selvmedlidenhet. Jeg jobber med oppbyggelige samtaler i mitt eget hode (heldigvis er jeg ikke kommet så langt at jeg trenger å snakke høyt til meg selv helt enda). Det er rart dette her – jeg har jo INGENTING å klage over…

For en gangs skyld en søndag uten fyllesyke og fylleangst. Jeg hadde en koselig vennekveld med god vin, god mat og godt selskap i går. Jeg la meg relativt tidlig i går (før fuglene våknet igjen). Jeg har god seng som har gitt meg en god natts søvn og nå har jeg dyne, sofa, tv, datamaskin og ett eller annet sted i fryseren er et noe jeg kan spise.

Ingenting å klage over altså. Hvorfor sitter jeg da her å syns synd på meg selv? Dustejente! Ja, det hele hadde vært bedre hvis jeg faktisk hadde en grunn – det er jeg HELT sikker på.😉

På den positive siden – i morgen er det en ny dag! Mandag….