I løpet av livet så opplever en mange førster. Det begynner jo ganske tidlig med føste smil, første ord, første skritt osv osv. Senere i livet blir det første kyss, første kjæreste, første brudd osv osv.

De siste årene har jeg vært i en slagt rundkjøring der hver avkjørsel innebærer et valg eller en skritt videre. Jeg har hoppet på i svingen med den ene mannen etter den andre. Det tusler og går i ring en stund, men så hopper vi av ved passende avkjørsel. Alt etter hvor vi ønsker å havne. Stort sett så ønsker vi å havne på forskjellig sted.

I en alder av 29 år så har jeg nok sikkert en del førster igjen enda. Jeg har aldri vært gift, jeg har ikke fått barn, jeg har ikke kjøpt hus og på ett eller annet tidspunkt så kommer overgangsalderen og døden og tar meg. Noen førster kan jeg tenke ut på forhånd – de er forventet. Andre førster kommer overraskende på.

Her om dagen var jeg på vei å hoppe av rundgangen med Kavaleren. Jeg hadde bestemt meg at ved neste avkjørsel skulle jeg lovlydig blinke meg ut til høyre og forsvinne inn i fremtiden uten ham. Men så dukket det opp en første som jeg ikke hadde forventet. Kavaleren hoppet ut i veien og stoppet fremdriften min. Jeg måtte hugge på bremsen. (Ja, jeg vet at denne metaforen etterhvert begynner å bli litt slitsom, men jeg lover at historien snart er over.)

Jeg fikk meldingen: «Nei, det er ikke sant, men jeg kan skjønne at du tror det. Kan vi ikke finne tid til å diskutere dette skikkelig i steden da?».

Kanskje Kavaleren ikke er så ubrukelig som jeg trodde. Kanskje han faktisk er så voksen at vi kan sette oss ned å diskutere hva vi vil… Lurer på om jeg er så voksen jeg…

Det vil vise seg i morgen. Det er satt av tid.