Kavaleren er en ubrukelig mann. Den siste i det som etterhvert virker som en uendelig rekke av ubrukelige menn, som har vært innom min dør. Han er kongen av vaghet og kald og varm om hverandre. Han er vanskelig å forholde seg til rett og slett fordi han stadig oppfører seg ubetenksomt. Ofte virker det også som om det rett og slett ikke går opp for ham at det han gjør virker forvirrende og irriterende.

Det er denne totale uforståenheten (er det et ord?) til hvorfor en i det hele tatt er grinete og knapp, som gjør at jeg aldri klarer å få uttrykt hva som faktisk er galt. Jeg blir så perpleks hver gang, over at han rett og slett ikke tar det inn over seg at han har vært korttenkt, at jeg blir helt stum.

Han har ingen som helst forståelse for dette som andre legger i det å ha en avtale. Han er flink til å si fra at han kan bli sen, det skal han ha, men det gis ingen indikasjon på om han har tenkt å bli 5 minutter sen eller 5 timer sen. Det hender også at han ikke kommer i det hele tatt, men det har jeg etterhvert begynt å finne ut av. Jeg må bare passe på å sende han en melding ca en time før han burde vært der og spørre om han kommer. Da pleier jeg å få et ja eller nei. Men det MÅ etterspørres tilbakemelding. Ellers antar han at jeg har skjønt at han ikke kommer. Når jeg ble tankeleser vites ikke.

Egentlig så var grensen nådd her forrige lørdag. Da var vi invitert til en av mine venninner på middag. Dette ble han informert om på torsdagen og klarte da og til en viss grad uttale at det kunne la seg gjøre.

Da lørdagen kom hadde jeg selvsagt ikke hørt noe mer. En time før han skulle komme sendte jeg en melding og får nei. Han hadde lovet at han skulle gjøre noe annet – hjelpe en kamerat med flytting, henting, bringing – ikke vet jeg.

Og da lurer jo jeg. Er det vanlig at en avlyser planer en allerede har lagt for å hoppe på noen som på kort varsel ber en om å hjelpe? Hvor er logikken i det da?

Jeg syns egentlig det var nok da jeg.

På torsdag tok jeg mot til meg og sa fra. Meldingen ble godt mottatt og jeg fikk en tilbakemelding (som kan leses om her) som var oppmuntrende og som kunne tyde på at jeg hadde tatt feil.

I dag er det søndag. Dagen for den store praten. Jeg sitter fremdeles hjemme. Jeg tok visst ikke feil. For vet dere hva? Han avlyste… eller rettere sagt, han ringte på forhånd, avtalte når det passet, ringte igjen når han var på vei og gjorde det veldig klart at i kveld var IKKE passende tidspunkt.

Etter vi hadde lagt på innså han tydeligvis at han hadde vært ubrukelig – igjen – og jeg fikk unnskyldning. Det rare med de er at de sjeldent gjør ting bedre.

Jeg beklager at postene i det siste har vært svært så selvmedlidende, men nå – NÅ er jeg drittlei.

Praten er utsatt til tirsdag. Fortsettelse følger nok…

Reklamer