Jeg er lei av å vente.

Jeg er lei av å sitte på jobb eller hjemme i sofaen og kikke på telefonen. Den siste meldingen din sier alltid; «Snart ferdig! Kommer om ikke lenge.». Jeg er sulten og trøtt. Jeg vil at du skal gjøre det du har sagt at du skulle gjøre.

Du gav meg forventninger sist uke, med snakk om alvorsprat og greier. Nå har du prestert å ikke dukke opp som avtalt to ganger. Det er alltid noe som er viktigere. Det er nok nå.

Jeg skulle egentlig skrevet et utropstegn etter den siste setningen der også, men jeg kjenner jeg er for trøtt, for lei og for oppgitt til å være sint. Jeg er bare trist.

Det hele hadde kanskje vært annerledes hvis jeg visste at du var glad i meg. Det har du aldri sagt noe om. Den eneste gangen du har nevnt noe om noe som kunne ligne på følelser var den første gangen du fulgte meg hjem.

Da jeg var på vei inn døren tok du hånden min, hold meg tilbake og sa; «Du vet jeg virkelig liker deg sant?». Så fikk jeg et kyss som gjorde meg helt mo i knærne. Det første.

Men jeg visste ikke det. Jeg visste ikke om du egentlig likte meg i det hele tatt. Noen mennesker klarer ikke å si slikt høyt. Jeg er vel en av de selv, men jeg etterstreber å vise det på andre måter. Vise at jeg tenker på deg, at jeg har hørt hva du sa den gangen i en bisetning. At jeg bryr meg om deg.

Du gjør ikke det. Så ikke bruker du ord ikke bruker du handling. Den eneste konklusjonen min lille hjerne klarte å trekke var at du ikke brydde deg.

Jeg visste ikke, men jeg håpte. Jeg har gjort det siden den første gangen. Til nå. Nå har jeg mistet håpet.

Jeg kommer innom en dag for å hente tingene mine. Det er ikke mye. Du har vært flink til å passe på at jeg ikke «glemte» noe…

Mange hilsner fra en trist sotengel.