Ja, i dag funderte jeg litt på dette med kjemi. Av og til kommer en over mennesker som en umiddelbart går overens med. Selv når en ikke gjør noe sjarmerende eller spennende. Andre ganger virker det kul umulig å få sagt en eneste setning som faller i god jord. I dag hadde jeg en av hver.

I dag morges, mens jeg halvsov i heisen på vei opp i 5. etg. til kontorpulten min (5. etg er nok til at en med god samvittighet kan ta heis. Glad jeg ikke jobber i 3.), dukket det opp en mann. En litt søt mann. Jeg har sett ham før. Han har kikket litt før han også.

I det han kom inn gjorde han den universelle, om enn av nyere dato, jeg-har-ikke-noe-imot-å-prate-med-deg-bevegelsen, han tok ut den ene øreproppen av øret. Da gjorde jeg det samme. Han gjespet så HØYT!

Slagferdig som jeg er så kom jeg selvsagt med den ufattelig sjarmerende kommentaren; «Trøtt i dag?». Jada, jeg følte meg lur mikrosekundet etterpå… men det viste seg å være nok. Han smilte, svarte bekreftende at det var han. Han hadde ikke fått kaffe enda.

Jeg fulgte selvsagt opp med enda ett sjarmerende spørsmål; «Nei, men stakkar… har noen nektet deg kaffe i dag?», blunk i smilet og alt! Ok, da så er jeg ikke på mitt beste sånn på morgenen, men innen vi var kommet så langt så var heisen allerede oppe i 5. etg. Det er gjerne langt per trapp, men overraskende raskt i heis. I dag tror jeg det reddet meg…

Samtalen endte i det jeg gikk forbi pulten hans og han stoppet der – han kunne jo selvsagt ikke følge etter meg videre. Godt var det tenkte jeg, men var også litt fornøyd med introen.

Enda mer fornøyd ble jeg da det bare minutter senere dukket opp en melding fra mannen på den interne communicatoren. Smil hele dagen. Mer eller mindre spennende chat i arbeidsdagen. Vi var innom alt fra mat til fordommer. IKKE dumt at vi skal på felles firmafest om ca 3 uker…

Men så var det den andre da. Den der alt en sier glir ut av munnen som om hver bokstav er individuelt limt fast i tungen. Når alt en får tilbake er grynt og mhm-er så blir det etterhvert pinlig. Jeg begynner gjerne å bable og etterhvert svette før jeg MÅ gå min vei!

Etter jobb var jeg innom en sydame for å få satt igang arbeidet med å få favorittkjolen sydd inn. Jeg har minket i størrelse viser det seg og jeg vil gjerne få benyttet den en gang til. Etter flere forsøk per telefon der den eneste tilbakemeldingen jeg får er at det er LANG ventetid, det er ikke snakk om å få noe som helst ferdig før i desember en gang, fant jeg endelig en dame som kunne fikse.

Det første som skjer er at damen resolutt viser meg inn på et alt annet enn koselig bakrom, gir meg relativt bryskt beskjed om å ta på meg kjolen og går sin vei. Etter litt kommer hun tilbake, setter i noen nåler  grynter og mhm-er til mine kommentarer og spørsmål og går så sin vei igjen.

Jeg står igjen der og lurer på om vi var ferdige nå. Jeg hadde jo flere ting jeg skulle vise henne! Det skulle jo festes noen folder, syes noe som var revnet og legges på en ny lapp over hektene i nakken. De som skjærer seg ubønnhørlig inn i nakken i løpet av en lang kveld.

Før jeg får lurt altfor mye kommer damen tilbake, kikker på meg. Røsker litt i livet på kjolen og kjefter litt på meg for at jeg ikke har vært snill med den. Det er MIN kjole, ikke hennes… Hun begynner så å skrive ting ned på en gul post-it.

– Jah, (sukker lett) var det noe annet du ville gjøre med den sa du?

-Ja, altså… som jeg sa så vil jeg gjerne ha lagt inn en lapp i nakken slik at jeg slipper å ha hektene rett på huden.

– Vis meg!

Jeg hekter kjolen forsiktig over hodet, passer på at jeg ikke flasher for mye pupp til den bryske damen og viser pliktskyldig frem.

– Hm, ja skal se om jeg ikke har noe jeg kan feste på der.

– Ja og så må frontykket festes. Jeg kom til å trakke på det sist jeg gikk i den.

Damen gromler et ord jeg ikke får med meg. Tar tak i meg, mens jeg holder desperat tak i brysstykket på kjolen, for jeg har jo selvsagt ikke fått tatt på meg kjolen igjen og snur meg rundt så hun kan se fronten. Hun skriver så noe mer på lappen.

Jeg har på dette tidspunktet begynt å bable. Om hvor seint det ble sist jeg hadde på den kjolen, at den kanskje hadde fått litt hard medfart sist. Den hadde liksom kommet av litt fort og sånn… men at jeg håpet den skulle bringe lykke med seg denne gangen også…

Trengte damen å vite alt dette? Nei, hun gjorde jo ikke det, men jeg kjente jeg var begynt å svette. Selv om jeg stod der tilnærmet toppløs på kaldt bakrom. Jeg MÅTTE ut derfra!

Damen blir igjen borte uten ett ord. Jeg haster inn i klærne mine igjen – rakk det akkurat før hun kom tilbake. Mens jeg tok på meg jakke og skjerf og begynte å bevege meg på døren spør jeg om det er noe mer hun trenger å vite. Hører så vidt at det er det ikke mens jeg er på vei ut døren. Ute er det kaldt, det er ingen ekle damer og jeg innser at jeg har glemt å spørre hva det kom til å koste meg! Faen! Det er ikke snakk om å gå tilbake!

En skal tåle mye for å få kjolen ferdig tidsnok. Julebordtid er ikke beste tidspunkt å levere ting inn til sying. Sikkert nesten like galt som å prøve å kjøpe bunad i mai… Håper bare damen syr bedre enn hun konverserer!