Chattemaratonet (hva er egentlig bestemt form av maraton?) med Den Blonde fortsetter. Jeg har enda ikke hatt en samtale med mannen sånn ansikt til ansikt. Han sitter på kontoret ved siden av. Jeg ser ryggen hans innimellom når han går til og fra kopirommet. Noen ganger følger jeg etter, men kommer alltid for sent.

I dag har vi snakket om det å gå tur. Ikke det å gå tur sammen sånn egentlig, men om det å gå tur i solen når solen går så tidlig ned at en ikke rekker å bli ferdig på jobb en gang først. Vi er enige om at det å gå tur i solen er fint.

«Det ser ut som om soltur må gjennomføres i helga», sier jeg. «Hmmm, ja, men det gååår jo an å gå tur når det er mørkt også», kommer det til svar.

«Ja, det gjør det, men det våger jeg ikke, ikke alene. Jeg vet det er lys der oppe, men det er jo skog og mørkt også. Og kanskje glatt.»

«Jeg kunne gå sammen med deg jeg…?»

Fint. Tur i mørket er fint. Sammen.