Det er endelig helg og Iris synker fornøyd ned i sofaen. Det er ikke hennes sofa. Det er en stor, mørkbrun skinnsofa som det ikke kunne falt henne inn å kjøpe – en skikkelig mannesofa. En sånn som en sitter fast i om sommeren og som lager rare knirkelyder når en beveger seg. Hun prøver å sitte helt stille.

Ute er det vinter og kaldt – det blåser. Det er forresten kaldt inne også, men med teppe og en kopp te så er verden ikke så uvennlig. Det er stille i det store huset. Det er rart å være i et stort,  fremmed hus når en selv bor i et lite kott.

Myke føtter tasser sakte over gulvet. Iris snur seg fornøyd mot lyden, strekker ut en hånd og hvisker; «Der er du endelig… kom hit og sitt sammen med meg.» Føttenes eier gjør som hun får beskjed om og ikke lenge etter er de begge krøllet sammen under teppet.

Iris synker lenger ned i sofaen og tenker at det å være kattepasser jammen ikke er så verst.