Det er lunsjtid og jeg er på vei ned til kantinen. Ved heisen møtte jeg en kollega. Vi har jobbet i samme etasje de siste 3 årene og er sånn halvveis på nikk og hils. Vi har også delt noen ord på ett og annet jobbnachspiel, men har aldri hatt noe spesiell kontakt utenom det.

Så står vi der da. To personer som egentlig ikke kjenner hverandre, men som helt fint kan dele noen høflige ord. En skal jo presses sammen på 2 kvadrat i noen sekunder og må jo nesten drepe den pinlige stillheten.

Han er kledd for å gå ut med frakk og skjerf – det er fredag. Åpning til samtale er selvsagt et spørsmål fra meg om han skal hjem allerede.

«Tidlig helg?»

«Nei, jeg skal ut på sangoppdrag.»

Han er en ganske ivrig sanger i eget band og på diverse tilstelninger. En av disse som alltid opptrer på jobbting og som alle vet hvem er. Han fortsetter med å fortelle at han skal synge i en begravelse. Jeg beklager som høflig er og får til svar at heldigvis kjenner han ikke den som skal begraves.

Samtalen fortsetter litt sånn som dette – helt til det kommer en annen mann inn i heisen. Vi nikker høflig til ham også. Han som skal i begravelse snur seg så til meg og sier:

«Jeg skal i alle fall ikke akkompagnere på gitar!»

Han humrer litt som at dette er en intern vits oss i mellom. Jeg smiler usikkert tilbake. Min forvirring blir enda større da han snur seg til den andre mannen i heisen, peker på meg og sier:

«Du skjønner vi har vært på gitarkurs sammen vi to.»

Han snur seg så til meg og spør:

«Ja, har du spilt noe mer?»

Jeg som ikke har rørt en gitar siden ungdomsskolen rister forvirret på hodet og smiler. Lynraskt går det MANGE tanker gjennom hodet mitt. Skal jeg her forklare at han har forvekslet meg med noen andre, gjøre ham flau og gjøre fremtidig kommunikasjon vanskelig, eller skal jeg late som om jeg skjønner hva det går i og spille med?

«Jeg har bare ikke anlegg for musikk.», sier jeg.

«Hadet og god helg!»

Dette kan bli pinlig en gang i fremtiden…

Advertisements