Muskelmannen var fin. Han hadde en kropp som fungerte på alle ønskelige måter. En snill mann, men ikke alltid like våken. Jeg var aldri sikker på om han oppdaget hvor godt jeg likte ham den gangen. I ettertid har jeg etterspurt informasjon om hendelsen som førte til at det ikke ble noe mer.

Meg: Kan jeg spørre deg om noe?

Han: Hva som helst.

Meg: Hvorfor jaget du meg hjem den kvelden jeg var på besøk hos deg?

Han: Hva?! Det gjorde jeg vel ikke!

Meg: Jo, du gjorde det. Jeg holdt på å sovne på armen din. Spurte om det gjorde noe om jeg ble der og du sa rett ut at jeg måtte gå. Du tilbød deg til og med å ringe til taxi for meg.

Han: Dette husker jeg virkelig ikke. Kan ikke skjønne at jeg ville at du skulle gå. Når var dette?

Meg: Jeg var bare på besøk den ene gangen.

Han: Ja, jeg husker det, men kan ikke huske at jeg noen gang har uttrykt et ønske om at du skulle gå. Her husker du nok bedre enn meg.

Meg: Det er ikke umulig. Det sitter i å bli kasta på dør.

Han: Unnskyld, det var ikke med vilje. Er dette noe du har tenkt på?

Meg: Nei, ikke egentlig. Bare tenkte på det nå. Jeg var skuffet og sikkert litt såret, men det gikk over. Jeg bare lurte og håpet du hadde et svar.

Hadde det ikke vært for at jeg VET at jeg er så lat at jeg ikke reiser meg fra hverken sofa eller seng uten at det er ytre påvirkning tilstede, så hadde jeg nok tvilt på mitt eget minne.

Jeg vet ikke hva en blir mest sårende… at han ikke husker hendelsen eller at han prøver å bortforklare seg med at han ikke husker det.

Jeg vil heller være såret av sannheten enn av bortforklaringer.