Han inspirerer. Han trekker og skyver – egger og roer – mest så egger han. Det bygger seg opp til uendelige høyder. Trekkes så heftig ned i stillhet – en varm en – deilig og trygg.

Han snakker noen ganger et språk jeg ikke skjønner, men han er villig til å forklare, refortelle og omformulere. En holdes i ånde hele tiden – må strekke tanken i nye retninger. Skulle tro en ble sliten av det, men i steden melder det seg bare en deilig matthet. En matthet som gir dyp søvn og uthvilte morgener. Hvis en klarer å motstå fristelsen til å leke ut i de små timer selvsagt…

Det lekes i ord og vendinger. Ord som treffer indre strenger og sørger for fysiske reaksjoner. Han lager spenning i luften.

Men så er jeg meg – med min skepsis i krokene. Alltid skepsis i krokene.