I en liten leilighet i Strømgaten 50. Det er bare 2 rom og kjøkken – ikke mye – men alt hun trenger. I denne leiligheten sitter Sofie Johanssen – i stolen etter far – ved vinduet. Hun uttaler det Sofi – på den gamle måten – blir irritert når noen insisterer på å legge trykk på e-en. Sofieeee høres så vulgært ut. Spesielt når det blir sagt med den grove bergensdialekten som en hører så mye nå til dags.

Området rundt Strømgaten var en gang et fint område. På Høyden var det i alle husene store, flotte leiligheter. Det bodde pene mennesker, unge mennesker, mennesker med penger. Gaten kan fremdeles kalles en allé. Trærne står som portvoktere på hver side. De blir grønne i april og hvert år rekker de å finne sin fulle prakt før 17. mai.

Området er ellers ikke pent lenger,  til tross for alléen. Flere og flere hus har blitt oppkjøpt av utleiere. Alt har endret seg. Leilighetene blir delt opp i mindre og mindre enheter, for å huse flere og flere studenter. Ja, det er ikke bare studenter heller lenger. Det er blir flere og flere av de noe mer alternative også. Disse som stryker rundt i Nygårdsparken hver natt. Der selger og kjøper de. De drikker og herjer og det som verre er.

Det er ingen som tar vare på husene lenger. De blir ikke malt. Det blir ikke vasket vinduer. Det er ingen som måker trappene om vinteren lenger.

Hver dag sitter hun ved vinduet. Hun ser ut på verden. En gang – da hun var ung – var hun der ute. Nå er hun blitt gammel. Hun kjenner det i kroppen. Det er ikke noe der ute for henne lenger – men hun følger med allikevel. Fra vinduet sitt.