Plutselig oppdager en at den en har kommunisert med, i dager, uker, måneder og år, blir stille. Fra en dag til den neste, virker det som, men hvis en tenker seg om så har det vært en stadig nedtrapping. Stillheten oppstod ikke i det øyeblikket en oppdager den. De oppstod tilbake i tid. Den kom snikende – forsiktig.

Fra det intense første der en snakker om alt. En snakker fra morgen til morgen, om alt mellom himmel og jord. En har mye en skulle sagt i den perioden. En skal fortelle det andre mennesket hvem en er. Før de selv skal gjøre sin bedømmelse av deg må du få ut en forklaring på hvorfor og hvordan du er blitt som du er blitt.

Over tid innarbeider en seg noen temaer som går igjen. Disse kommer opp igjen og igjen, de dveles ved og vendes på. Etterhvert virker det som om en ikke har annet å snakke om enn disse temaene. Når de er utbrukt blir de erstattet av hverdagsbetrakninger.

Hverdagbetraktningene vil omhandle jobb, skole, barn, familie, venner osv osv. Det blir mye snakk om hva en skal ha til middag. Etter det igjen kommer dette:

– Hvordan har du hatt det i dag?

– Joda, helt fint. Og du?

– Jo, samme her.

Denne gradvise endringen gjør stillheten vanskelig å oppdage. Det er sånn med alle endringer som går gradvis. En ser ikke selv at en blir gammel fra den ene dagen til den andre. Når en ser seg selv i speilet hver dag så ser en ikke forandringen. Det er når en tilfeldig kommer over et bilde av deg selv, fra et års tid tilbake, at en legger merke til det. Den lille rynken mellom brynene, de ekstra kiloene og den dypningen i linjen fra munn til nese.

Selv om vi her snakker om en stillhet så vil den, etter at en har oppdaget den, lage en hel masse støy. Det støyer i tankene og lager rot i magefølelsen. En lurer på hvor den kom fra og hva det var som laget den. Hva var det som startet stillheten?

Etterhvert slutter en å lure på hva det var som var opphavet. Alle tanker vil dreie seg om hvordan en får en slutt på den. Hvorfan får en laget hull på boblen?

Her vil mange svare at det en må gjøre er å snakke sammen. En må «samtale» på et bevisst plan om hva som foregår. Ja, jeg er nok enig i det, men det er fryktelig vanskelig å komme i gang. Syns jeg.