Stikkord

,

Jeg får en hel masse komplimenter. Jeg får tilbakemelding om at jeg er flink i jobben min, jeg får beskjed av både menn og kvinner om at jeg er pen å se på, noen ganger sier mennesker at jeg er smart og her inne får jeg fine ord om bloggen og skrivingen. Det er komplimenter over alt. Jeg omgir meg visst med en hel masse hyggelige mennesker!

Jeg sier ikke dette for å være ekkel og overlegen. Jeg antar egentlig at det er sånn for de fleste. Hvis dere tenker dere om… Jeg har et poeng, tror jeg.

For ikke lenge siden spurte en mann meg om jeg hadde problemer med å ta imot komplimenter. Jeg måtte tenke meg om. Til slutt måtte jeg spørre hva han mente. Han kommenterte at jeg virket så blassert. At det virket som om jeg bare tok imot og gikk videre. At de var som vann på gåsa, om du vil.

Hans teori var at jeg fikk SÅ mye komplimenter at jeg ikke lenger la noen verdi i de. At de ikke var viktige for meg lenger. Overflod og sånn der, vet dere. Jeg kan love dere at det ikke er SÅ mye komplimenter i omløp.

Jeg ble overrasket over dette. Jeg gjør jo bare sånn som jeg har fått beskjed om at en skal gjøre. Jeg sier høflig «takk» og smiler.

– Fin genser, den passer du skikkelig godt!

– Takk! Ja, liker den jeg også. Deilig med ting som passer skikkelig.

Jeg har ikke alltid svart sånn. Jeg var tidligere en av disse som rakket ned på komplimentene. Begynte en frenetisk unnaroing. Skulle tro de hadde spurt hvorfor jeg hadde drept min mor.

– Fin genser, den passer du skikkelig godt!

– Denne? Pfff, gammel, kjøpt på salg for LEEENGE siden! Hadde egentlig glemt at jeg hadde den jeg. Så tok jeg på meg klærne i mørket i dag morges da vet du, og så ble det bare sånn!

Dere kjenner leksa?

Det er ikke det at jeg er blitt mindre glad for komplimenter nå. Jeg er ikke blitt blasert, jeg har bare jobbet litt med meg selv og mitt reaksjonsmønster. Jeg kjemper hardt mot impulsen til å trakke komplimentet under foten, som en gammel sneip. Jeg trodde jo dette var til det bedre. En mer voksen tilnærming.

Tok jeg feil? Er det «den norske måten» å ivrig motsi komplimenter? Er det sånn det SKAL være? Som når det forventes at en husmor skal prakke mat på gjestene MINST to ganger før hun tar «Nei, takk.» for godt svar?