Det er alltid en leting i begynnelsen. En leter etter hva som er likt og minst like mye etter hva som er ulikt.

Så langt er MYE likt. Noe også ulikt. Ingen kriser så langt. Tror jeg. Kanskje han sitter på en krise helt for seg selv. Det er sånt en ikke kan vite.

– Jeg er rar…, sier jeg.

– Vi er begge rare og sammen vil vi bli perfekte!, han ler litt av dette. Han er ikke en urromantiker som sier dette med full overbevisning og innlevelse. Jeg liker det.

Vi er selvsagt ikke perfekte noen av oss, men sammen er vi to halvdeler av vår egne, litt rare perfekthet?

Reklamer