Ute snør det. Store, hvite flak daler i stillhet. Hun ser ingen der ute. Gata er tom akkurat nå.

Hun er skuffet. En grå skuffelse, som brer seg utover huden som tørt støv. Det føles som om hun har sittet der en evighet og latt skuffelsen legge seg i tjukke lag. Nye lag oppå de gamle. Det ble ikke som hun hadde tenkt – håpet. Det blir aldri det.

Det som før jul føltes lovende, var nå bare rusk. Alt var bare såret og skuffet og misforstått og ubekvemt. Hun ville ikke mer, hun hadde sagt det, men hun ville jo mer allikevel. Trengte den nærheten som han hadde gitt. Ved å la henne dele sine tanker hadde han blitt innlemmet i hennes liv. Han hadde hørt, men det viste seg at han ikke hadde lyttet. Han, som alle andre, hadde benyttet seg av hennes behov for nærhet. Hennes sårbarhet ble hans våpen.

I desperasjonen etter å erstatte en nærhet med en annen hadde hun ringt Øyvind. Øyvind som hadde vaket i bakgrunnen i mange år. Som klart hadde sagt seg villig til å stille opp hvis hun trengte ham. Ja, trengte ham til sex, selvsagt. Han kunne nok strekke seg til en video på en sofa og litt stryking på armen, men bare hvis det ble sex etterpå. Ikke at han ville tvinge seg på eller noe, han var jo en hyggelig kar, men han ville ha ryddige forhold. Han var ikke interessert i noe mer.

De hadde prøvd dette før. Han hadde dukket opp sist hun trengte noen. Vært der, spist middag, stått for sexen og gått hjem igjen. Det var ingen av dem som ønsket noe mer. Det var nok den gang. Var det nok denne gangen også?

Selv om klokka var halv 11 på kvelden så kom han med en gang. «Gi meg 20 minutter.», hadde han sagt. Det ringte på. Straks var det litt pinlig. De hadde ikke sett hverandre på 2 år, bare en og annen melding. «Er det leggetid med en gang?», spurte hun. «Det er opp til deg det. Er det greit hvis jeg blir til i morgen? Det snør som bare helvete der ute.», han ristet snø ut av håret.

Av med jakken, ett kyss, ett til og så rygges det mot soverommet. De snubler og faller opp i senga. Han oppå. Joda, alt som før.

Ikke det beste, ikke i skje, ikke som det skal være, men godt nok. Nok til å holde vinderkulden unna.