Stikkord

, , , ,

En gang i tiden var dette ment som en blogg der jeg skulle fortelle om alle de fryktelige datene jeg var på mens jeg var en sånn sukker- og matchjente. Akkurat den motivasjonen har jo helt forsvunnet i alt det andre som har skjedd siden i fjor høst, men jeg tenkte kanskje jeg skulle komme tilbake til temaet nå.

Problemet er jo at de fleste datene jeg var på var så kjedelige at jeg ikke egentlig husker så mye av de. Det var rett og slett ikke noe å skrive hjem om, eller ut om, om du vil.

Men noen husker jeg jo…

Som han som løy på høyden sin og dukket opp som knappe 170 cm i steden for de lovede 185. Og det hadde ikke gjort noe det, sånn egentlig, men når en begynner på den måten…

Altså, du kan sikkert lyve om hva du jobber med, hva du har studert og hvilke bøker du leste i fjor, og komme unna med det, men du kan IKKE lyve på deg 15 cm i høyde! Da satser du egentlig på at dama er blind. Det er jeg ikke.

Og vet dere hva? Selv om jeg oppdaget at mannen var en løgner allerede fra første sekund så ble daten bare verre! Hvordan gikk det til, lurer du kanskje? Jo, nå skal du høre.

Noe av det kan kanskje sies å ha vært min feil. Jeg kom på daten ganske fyllesyk og vi hadde avtalt at dette var en lunsjdate. Når lunsjdaten ble på en asiatisk restaurant så ble det hele ikke noe bedre. Til vanlig er jeg glad i asiatisk, men sweet and sour ser virkelig ikke noe godt ut når en er litt småkvalm.

De fleste som har møtt meg kan vitne på at jeg sjeldent er fåmælt og ofte kan holde en samtale igang, alene, ganske lenge. Ikke tilfelle denne dagen. Samtalen fløt ikke i det hele tatt og etter 20 minutter hadde jeg brukt opp det jeg hadde av «spennende» anekdoter og historier uten å få noe tilbake.

Jeg begynte panisk å sende meldinger til diverse venninner om at de måtte ringe og få meg bort derfra! Ikke noe svar…

Til slutt gav vi opp hele maten og bestemte oss for å gå. Lettet som jeg var tenkte jeg at dette var sjansen min til å si takk for meg og gå hjem igjen. Neida…

Før jeg fikk fikk begynt på min «Ja, dette var jo koselig, men jeg tror nesten jeg må gå nå jeg…» så var han allerede kommet med sin «Ja, vi går vel en tur før vi går hver til vårt sant?!». Dum som jeg var så sa jeg ja. Vi hadde jo tross alt bare vært på date 45 minutter!

Som sagt, så gjort. Vi trasket avgårde i Øvregaten og opp mellom de koselige husene i Sandviken. Det var sol og ellers en deilig dag. Jeg var akkurat begynt å slappe litt av da han stoppet ved en dør og sa «Ja, her bor jeg!», låste seg inn og forsvant inn i gangen. Døren stod åpen bak ham.

HVA gjør jeg nå?!

Her skylder jeg også på fyllesyken. At jeg ikke der og da snudde på hælene og gikk… Det er meg et mysterium.

I steden trippet jeg litt forsiktig inn i gangen og ble mottatt av en smilende mann som ønsket meg velkommen inn og tok jakken min. Han ledet meg inn i sofaen og jeg satte meg. Vi fortsatte den UTROLIG pinlige og stillestående samtalen helt til han lener seg inn og hvisker «Vil du at jeg skal massere skuldrene dine?».

Jeg minner igjen om at dette var en lunsjdate og at klokka nå er blitt omtrent 2 om ettermiddagen…

Jeg fikk heldigvis fremført et ganske høflig, men helt klart bestemt «Nei, DET trengs ikke!». «Nei, vel.» var svaret før han reiste seg, gikk bort til en pc og logget seg på facebook!

DA reiste jeg meg og gikk. Jeg var kommet halveis ut i gangen da jeg hørte ham si «Det hadde vært koselig å møtes igjen…».

Jeg svarte ikke.

Advertisements