Stikkord

, ,

Jeg var på medarbeidersamtale. På lik linje med barndommens foreldremøter og ungdommens jobbintervju er dette en situasjon jeg trives i. Jeg var alltid en av lærernes yndlingselever – aktiv, medgjørlig, deltakende og faglig sterk. Jeg gjør tydeligvis også et ganske godt inntrykk i en intervjusituasjon. Jeg er tydelig, relativt selvsikker, men visstnok ikke for arrogant. Jeg har mang en gang fått kommentaren “Søknaden din var litt kjedelig, men du gjorde et utrolig godt intervju!”. Jeg får stort sett jobben.

Det har alltid vært sånn. Helt fra jeg var liten har jeg manipulert autoritetene i mitt liv. De andre barna i familien fikk høre «Kan du ikke være mer som Sot?». Dette syns jeg alltid var fryktelig dårlig «voksenoppførsel», men det gikk jo til min fordel. Jeg kom unna med en hel masse dævelskap, mens andre alltid ble tatt.

Til dere som er foreldre/voksenpersoner i dag: Du kan banne på at det barnet som ALDRI gjør noe galt har gjort minst like mye galt som det som alltid får kjeft.

I voksenlivet er det mye på samme måten. Det viser seg stadig at en egentlig ikke trenger å gjøre så mye så lenge alle tror at en gjør det. Jeg gjorde aldri leksene mine på skolen, men jeg rakk opp hånden hvis læreren spurte. Jeg er heller ikke den som brekker ryggen på jobb. Jeg er ikke en av disse «flinke pikene» som stresser på seg magesår og sammenbrudd. Jeg gjør og sier nok til at det synes og sier fra hvis jeg mener det blir lagt for mye på meg.

Denne gangen fikk jeg også masse skryt, om hvor effektiv jeg er, hvor flink jeg er til å gjennomføre prosjekter og at jeg tar ansvar og initiativ. Igjen fikk jeg på oppfølgingsplan at jeg må være flinkere til å kommunisere med mine kolleger og slippe andre til.

Alt jeg klarer å tenke er: «Jeg har lurt enda en!».

Jeg er kanskje ikke så flink med mennesker, men jeg er vanvittig flink med autoriteter!