Stikkord

, , , ,

På lik linje med at det er lov å fortelle tynne mennesker at de er for tynne så er det også lov å fortelle single mennesker hvorfor de er single. Det er bare sånn det er…

Tynne mennesker er selvsagt tynne fordi de ikke spiser nok og på samme måte er alle single mennesker single fordi de er kresne. Det er i alle fall det vi blir fortalt. Jeg kan selv komme på en del andre, mer eller mindre, tungtveiende grunner, men isteden velger jeg heller å trekke parmenneskenes tanke et stykke videre og sette den på spissen. (Det er jo mye gøyere!)

Hvis det at jeg er kresen gjør at jeg er singel, så kan vi si at det at de ikke er single vil si at de ikke er kresne? Det vil altså si at grunnen til at de har valgt å være med sine partnere er at de har godtatt at de ikke kan få alt det de vil ha og dermed har inngått et kompromiss med seg selv?

De/dere får stå for svaret på dette selv.  

Poenget mitt i dag var at jeg får høre at grunnen til at jeg er singel er fordi jeg krever for mye – at jeg er kresen. Jeg måtte tenke litt på det, for det skal en jo gjøre når folk påstår ting, i alle fall før en sier at de tar feil. Jeg kommer til at jeg ikke er enig. Jeg er ikke kresen – jeg er bare for gammel til å drive med tull og for selvsikker til å legge skylden på meg selv.

Jeg lar meg ikke snakke ned, jeg er ikke villig til å leve med en mann som ikke respekterer meg og ikke snakker til meg på en skikkelig måte. Jeg vil ikke høre «Du må være mer ydmyk og la oss menn snakke.» – ja, det var det faktisk en som sa en gang – og jeg er ABSOLUTT ikke villig til å godta utroskap.

Jeg er ellers ikke så kresen. Jeg bryr meg virkelig ikke i hvordan han ser ut, eller hva han jobber med. Jeg har både vært sammen med og datet menn som absolutt ikke ville vunnet noen skjønnhetskonkurranse. Det plaget meg ikke, så lenge de var hyggelige menn. Jeg vil gjerne ha en mann som jeg kan prate med, men jeg krever ingen doktorgrad. Det hadde også vært fint hvis han var ok sosial av seg og var villig til å treffe og omgås mine venner, innimellom.

Jeg vil ha en mann som er villig til å la meg ta vare på ham når han er usikker, trøtt eller lei, men jeg vil også at han skal ta vare på meg, passe på meg og ta hensyn til meg.

Jeg trenger ingen «statusmann», bare min mann. En som vil ha meg, og bare meg, like mye som jeg vil ha han.

Det er da vel ikke for mye forlangt?