Stikkord

, , , , ,

Jeg leste et innlegget skrevet av Arthur (Edit 23. juli 12: Innlegget er nå fjernet fra hans blogg, men han har mye annet som er verdt å lese.), og så tenkte jeg litt, eller mye. Det er utrolig hvor mange tanker som kan fare gjennom et hode i løpet av kort tid. Det å skrive de ned i etterkant virker nesten som en umulighet. Derfor blir jeg alltid så imponert over at mennesker klarer å skrive hele bøker. Jeg blir distrahert av mine egne tanker minst 1 000 ganger i løpet av dette innlegget. Jeg hadde aldri klart å stable en sammenhengende bok på beina.

Tilbake til innlegget. Det er et fint innlegg. Et sånt som jeg liker, med innsyn i en tankeverden som ellers ikke er tilgjengelig for oss jenter. Arthur gir mye slikt. Han skriver på en sånn mandig måte. På den måten som menn prater, som gjør at jeg har lyst å gå i strupen på dem, men så ærlig at en ikke kan annet enn å like det.

Etter å ha tenkt på at det var et fint innlegg, tenkte jeg litt på om jeg skulle kommentere det, men det føltes feil. Det er et personlig innlegg, selv om det er lagt ut i offentligheten, og jeg ville ikke blande meg. Så kom tanken om at jeg burde skrive noe isteden.

Det holder jeg altså på med nå.

Første innskytelse er at jeg ikke, noen gang, har hatt noen under pisken. «Så mye makt har jeg aldri hatt over en mann», tenkte jeg.  Så tenkte jeg en gang til og fant ut at det kunne jo umulig stemme. Etter enda litt mer tenkning kom jeg på noen ganger, der det kan sies at min pisk sneiet en rygg.

Første gang var nok allerede da jeg var skikkelig ung. Jeg hadde en beundrer da jeg var 14-15 år. Han var 8 år eldre og helt uaktuell som kjæreste, men vi var venner. Jeg visste han var forelsket og jeg utnyttet det i flere år, sikkert på det groveste. Det var ikke det jeg skulle skrive om…

Jeg kom på en hendelse som fant sted en del år etter. Jeg var blitt voksen, i alle fall nesten voksen.

Det var en båthavn i Gøteborg. Vi hadde vært på seiltur i 7 uker, hele veien fra Bergen, via Skagen, til Østersjøen og tilbake til Gøteborg. Det var bare siste etappe igjen, over til Norge og opp kysten. Jeg var lei og trøtt. Sammen med oss, i egen båt, var det et vennepar. Mannen i venneparet hadde, underveis i ferien, skremt kona, ved å etterlate henne ved roret i kuling, mens han sov. Isteden for å vekke ham med balltre, slik jeg ville gjort, så ringte hun meg og spurte, med gråt i stemmen, om det var normalt at det gynget sånn. Du kan jo gjette hva jeg ba henne gjøre?

Da de kom til Gøteborg og han ville seile på tvers til Norge, i motvind, bestemte hun seg for å ta toget hjem. Jeg tror ikke hun noen gang var tilbake i den båten. Mannen inviterte isteden sin far til Gøteborg og de var klare for turen. Beregnet reisetid var ca 24 timer.

Sa jeg at jeg var lei og trøtt? Ja, det gjorde jeg visst.

Jeg ville IKKE seile på tvers over Skagerrak i motvind! Til tross for en del seilerfaring blir jeg fremdeles sjøsyk. Bare tanken på 24 timer i motvind gjorde meg småkvalm. Og det er her pisken kommer inn, tror jeg. Jeg satte meg ned og begynte å gråte.

Min mann kom inn, så på meg og snudde i døra uten et ord. Han kom tilbake med kart til en verdi av 1 000,- kroner. Vi seilte rundt.

Det var ingen bevisst handling, dette med gråten. Jeg var bare trøtt og lei og jeg gruet meg. Brukte jeg pisk? Var det kvinnelist, selv om det ikke var gjort med overlegg?