Stikkord

Jeg har lurt, noen ganger, på om jeg er for mye alene. Jeg er jo ikke det. Jeg er bare veldig glad i å prate. Allikevel – når jeg begynner å snakke med meg selv, eller når jeg snakker med ting da lurer jeg.

Jeg klapper på kjøleskapsdøren og ber den gamle damen om å holde ut litt til. Det er mulig ditt kjøleskap ikke er en dame, men mitt er det.

Jeg snakker med dyr også. Kan ha lange samtaler med skjora som ikke vil slutte å krakse klokken 4 om morgenen. Hun er fin å ha når en sitter på verandaen med en røyk i soloppgangen, men jeg skulle jo ønske hun hadde noe mer fornuftig å si.

Når det regner ber jeg værgudene om å være greie, høyt for meg selv. Jeg tror jo egentlig ikke de hører meg, men kan det skade?

Noen ganger tenker jeg på han som ble borte. Jeg tror ikke på noe etterliv, men av og til sender jeg en tanke og et ord den veien. Spesielt de gangene jeg har gjort noe som jeg vet han hadde syns var dumt. Jeg trekker på skuldrene, hever armene i et «mea culpa», mumler «Unnskyld da…» og føler meg bedre.

Det hjelper. Det er selskap i ting og dyr og naturfenomener. Jeg er ikke spirituell av meg. Jeg bare konstaterer at det hjelper å si ting høyt.

Advertisements