Stikkord

, ,

Ok, du må gjerne være kåt. Du kan være ivrig og du kan håpe. Entusiasme er bra, men du må ikke, for alt i verden, være desperat! Desperasjon er SKIKKELIG usexy!

Jeg tror ikke det finnes noe som er mer usexy enn en som sutrer og ber på sine metaforiske knær. En som ikke bare vil ha deg, men som mååå ha deg. En som klenger og kryper.

I min verden kalles disse «valpemenn».

Det er de som sender melding 5 minutter etter du sist møtte de og enten hinter eller spør rett ut om dere kan treffes igjen SNART. Selv sitter du igjen med en følelse av at kjemien ikke var på topp.

«Det var veldig hyggelig å treffe seg! Jeg håper vi kan treffes igjen. Hva med i morgen?»

«Litt opptatt i morgen, men jeg kan gi deg en lyd en dag?»

«Ja! Gjør det. Jeg tror jeg har fri hele uka.»

Enda verre er de som en møter på byn og som ikke gir seg etter at en har sagt nei. De som prøver å «overbevise» deg om at du burde ta de med hjem. De som insisterer på å følge seg hjem, bare for den ekstra sjansen til å kunne snike et kyss på trappa og så få komme inn allikevel.

Til slutt har du de som sender nye meldinger eller eposter og etterspør respons.

«Hvorfor svarte du ikke på meldingen min?!»

«Eh… den du sendte for 10 minutter siden? Jeg var i møte.»

De fleste av oss har vel vært skyldige i å avvise slike mennesker. Vi rynker på nesen og gir de et «det passer litt dårlig i dag…». Vi humrer litt nedsettende og legger telefonen tilbake på bordet uten å svare på siste melding.

Er du jente tenker du også stille for deg selv «Du skulle bare visst, stakkars idiot. Akkurat som om jeg er noe spesielt å mase etter.».

Vi tar jo feil, selvsagt, og vi er slemme. Skikkelig slemme. Vi vet jo at det er galt å tenke sånn. Vi burde jo helt klart ikke avskrive andres desperasjon. Vi vet jo at vi selv har vært der, alle som en. Forskjellen er jo bare det at ens egen desperasjon føles mer ekte. Den er grov og kjip og altoppslukende. Vond er den også.

Det var jo ikke sånn at vi alltid valgte noen som var verdt den vi heller.

Advertisements