Stikkord

, ,

Det hele begynte på fredag, da en kollega slo på kontorlampen min. Han gjorde det i en sånn grad at det ikke gikk an å skru lampen av igjen. Jeg sendte melding til «Kontorhjelpen».

«Kontorhjelpen» er disse gutta som stort sett sitter i kantina og drikker kaffe. Når de ikke sitter i kantina og drikker kaffe så vandrer de rundt i gangene med stige og lyspærer.

I dag er det tirsdag. «Kontorhjelpen» var innom allerede i dag morges, men da var ikke jeg kommet enda, så da var det ingen som fikset noe. Jeg fikk bare beskjed om at «Kontorhjelpen» hadde vært her og at de ville komme tilbake å fikse lampen min senere.

«Kontorhjelpen» kom til slutt tilbake. Han hadde med seg stige og selv om jeg hadde forklart hva som var galt, i min epost av fredag, så ville mannen gjerne ha forklart hva det var som var problemet. Jeg forklarte at lampen ikke kunne skrus av og at jeg gjerne ville ha muligheten til å begrense flombelysningen.

Før jeg var ferdig å forklare problemet avbrøt mannen meg og informerte om at disse lampene var så gamle at når de først hadde hengt seg opp så var det lite han kunne gjøre med det. Bryteren var nå en gang ødelagt og han kunne ikke få tak i en ny.

Så da går det ikke an skru av lyset da?

Joda.

Han gikk så bort til lampen, skrudde lysrøret en kvart gang rundt.

Det kunne jeg fikset selv.

Ja, det kunne du, men det er nå en gang jobben min å fikse sånne ting.

Ja, vi må for all del ikke ta fra de jobben!