Stikkord
Førsteinntrykk er vanskelig. En har bare en sjanse til å skape ett og i mange tilfeller vil det være bestemmende for videre relasjon, på en eller annen måte. I situasjoner der en får sjansen til å lage seg andre- tredje- og fjerdeinntrykk vil en ha muligheten til å rette opp i et mulig katastrofalt første, men når en «shopper» mennesker på førsteinntrykk, slik en gjør ved nettdating, så får en sjeldent en slik sjanse til å «redde seg inn igjen».
Nå er det sånn at du i en «nettdatingssetting» kun kan skape et førsteinntrykk med passfoto av deg selv og det du skriver. Jeg vet ingenting om hva de som skriver til meg faktisk tenker eller føler når de skriver og sender, men når det er sånn at førsteinntrykket skapes av det en skriver og hvilket bilde en velger å representere seg med, så burde en kanskje investere to tanker i valget av akkurat dette?
Etter en kun kort tid på nettdating har jeg samlet meg en hel del erfaringer. Jeg har også laget en liste over mer eller mindre gode grunner til at jeg har sagt «Nei, takk.» til mer eller mindre hyggelige menn. Jeg skal altså, igjen, vise meg som en kjip kjærring.
Mann 1: Han var relativt flink. Han hadde skrevet en tekst med introduksjon av seg selv og med spørsmål som jeg kunne svare på, men så skrev han også «vi har hatt en nydli sol vær dag idag» og brukte ikke et eneste punktum i løpet av 15 setninger.
Mann 2: Han klarte seg også bra, stort sett. Rettskriving var ikke hans store problem, men han var kanskje litt ivrig på delingen. Det er ikke ALT en bør fortelle sånn med en gang. La meg bli litt bedre kjent med deg, før jeg trenger å forholde meg til at du ikke har jobb i øyeblikket, ikke aner hva han skulle gjøre med livet ditt og nettopp har vært gjennom en «litt tung fase sånn sykisk».
Mann 3: Alle meldinger var skrevet på dialekt (min egen lille pet peeve) og alle setninger var avsluttet med mellomrom og to prikker ( ..).
Mennene 4, 5 og 6: Disse har jeg samlet i en gruppe. Det var ingen av dem som hadde hørt om stor bokstav og punktum. Alle skilletegn erstattes med smilefjes.
Hva er det med smilefjes da gutter!? En ting vet jeg, det er IKKE punktum, men de fører i alle fall til finale.
Mann 7: Han har jeg fortalt twitter om før. Da kunne ikke frustrasjonen vente. Det var han som kalte meg «Frøken» og som var fornærmet, fordi jeg ikke ville være elskerinnen hans. Det å ha samboer er jo selvsagt ikke en hindring på sjekkemarkedet..(!)
Mann 8: Hadde stor penis, må vite! Den var han veldig stolt av. Så stolt at han egentlig ikke fikk sagt så mye mer, før jeg sluttet å svare.
Mann 9: Var den som fikk meg til å føle meg ekstra kjip. Høyt utdannet, sikkert hyggelig også, men det glemte han å vise, for det var mye viktigere å fortelle meg om den høye utdannelsen. Han hadde to mastergrader han var veldig stolt av. Ja, og så hadde han flippskjegg. (Jada… jeg vet at det siste der viser at jeg er overfladisk!)
Nå har jeg ikke nevt de 30 andre som kun sender meg emoticons. «;)» er IKKE en melding jeg gidder svare på!!
Så det var det da. Jeg gir opp. Igjen.
sotengelen 
Å kjære ALL verden, så enig jeg er! Jeg har også kikket på nettdating, og reagerer på AKKURAT de samme tingene som deg. Det går jo bare ikke an å nettdate når de er sånne typer. Lykke til videre!
Takk takk!
Herregud, for en gjeng!
Ja, det er en spraglete forsamling.
Jeg har ikke kommet helt til nettdating ennå, men har tenkt at jeg kanskje kan prøve en gang. Jeg grøsser (og ler) av denne teksten her! Er det virkelig sånn? Jeg gir opp før jeg har begynt..
Jeg er redd det ikke er løgn dette her, men med mindre det gjelder sikkerhetsforskrifter og legeråd så er jeg tilhenger av å aldri høre på hva andre sier. Prøv selv – kanskje har du bedre hell enn meg.
Du kan få gjesteblogge om det etterpå, hvis du vil. 😉
Ja, det blir vel så jeg må prøve det en gang. Jeg er litt for nysgjerrig til å la være.
Jeg gjesteblogger gjerne etter å ha høstet litt nettdate-erfaringer! 🙂
Jeg venter i spenning! 😀
Det er ikke uten grunn jeg har skrevet boken «Derfor lykkes du IKKE med nettdating.» Men når det er sagt så er det mange som lykkes, spesielt etter at de har lest boken min og dermed får noen triks som gjør at de lykkes. Ofte handler det om å gi noen en sjanse på tross av.. husk at smilies ikke er synlige i en samtale i den virkelige verden.. ikke kommafeil heller..
Selv i den virkelige verden kommuniserer en mye per tekst med sine utkårede. I alle fall i min virkelige verden.
Jeg skjønner selvsagt poenget ditt. Tro det eller ei, men jeg gir faktisk noen av dem en sjanse, til tross for skrivefeil (jeg er da på langt nær perfekt der selv) – det er bare mye kjedeligere å skrive blogginnlegg om uinteressante samtaler som fisler ut i ingenting.
Ja det skjønner jeg også, og kanskje ville ikke dette vært noe problem i det hele tatt hvis han hadde skapt en tiltrekning på andre måter?
Jeg tror nettdating ikke fungerer for så mange fordi det blir for lett å sortere ut, før man i det hele tatt har sett litt dypere på hvem som er bak tastaturet. Hvis man bare fikk ta en date og ikke skrive med hverandre før daten tror jeg flere hadde funnet hverandre.
Så du mener en burde droppe hele meldingsgreia og heller bare gå på blind-date med alle en plukker ut fra bildet? Eller – hvordan skulle en da bestemme hvem en skulle gå på blind-date med?
Ulempen med å treffe folk i levende live, er at du ikke kan se om de er særslkrivere.
Nei, men slikt merker en raskt når en begynner å sende søte, små SMSer.
Korrekt, men da har du allerede bygget et ørlite håp, og blir tilsvarende skuffet. Man har hatt kaffedate, sett «åh, så fin – håper han ikke skriver sjenerøs når det heter generøs» – og du venter og venter, og så kommer en sjenerøs melding.
På nett kan man sortere umiddelbart. Liten og smålubben, men i alle fall skriver han korrekt.
Jeg tror nok ikke jeg hadde droppet en mann for å skrive sjenerøs, men «sol vær dag» er å dra det for langt. En må ha litt spillerom, men det finnes grenser.
Men hva hvis han ikke sender søte sms’er da. Det er ikke hans greie. Er han da uaktuel som kandidat?
Hvis mannen ikke kan skrive i det hele tatt så er han nok det, men ord trenger ikke være søte for at jeg skal godta de.
Eller slurver på tastaturet.
Huff, lett skal det ikke være. Prøvde meg en gang med profil på en sånn side. Møtte ingen av de jeg kom i kontakt med, men det var et par som faktisk virka veldig hyggelig, OG de kunne skrive vanlig, relativt korrekt norsk. Syns forresten å huske at jeg hadde en avskrekkende profiltekst om blant anna at jeg var relativt kravstor, og noe om at «trur du fortsatt du er bra nok, bare ta kontakt». Hahaha
Det må vel være lov å være litt kresen når en leter etter noen å leve livet med? Ja, syns det.
Ho ho ho, høres slitsomt ut.
Ikke nå lenger – jeg gav jo opp. 😉
Hahahaha! Jeg kjenner meg sånn igjen! Og da har du jo ikke tatt med engang alle dem som har lest «the game» fra perm til perm og tror at å sjikanere ei dame er det som fører til evig kjærlighet (eller kjøtt på kølla, alt etter hva de er ute etter…som oftest det siste)
Men, jeg er litt enig med Ane. Det beste hadde vært om man ikke «snakka» så mye på forhånd, og heller bare gikk på en date. Det gjorde vi. Det funka.
I tillegg lærte jeg av en venninne at man må gå på minst tre dater før man kan si om det er noe der (eller ikke). Jeg tok rådet, og kom forbi min første reaksjon på mannen (som var: hyggelig fyr, pent smil, men usja meg han hadde hår på brystet, det liker jeg jo IKKE). Etter date nr. 3 ga jeg blaffen i håret, og etter 1,5 år tar jeg meg i å faktisk synes det er ganske sexy…;)
Men som jeg sa forrige gang: den haugen med gråstein man må sortere gjennom, er nok til at selv den med sterkest psyke gir opp før gullet finnes.
Men alt ordner seg for snille jenter, så du ramler nok over en rettskrivende sjarmør før du aner det 🙂
Det flåsete svaret ville være: «Hvem sa at jeg var snill jente?» 😉
Det virkelige ville vel være mer slik: «Jeg tror jeg trenger å la fingertuppene hvile og gro, etter endeløse dager med sortering av gråstein. En dag er jeg nok tilbake på «jakt».»
Hahaha, jeg ler meg ihjel 🙂 Jeg kan tenke meg at det er mange rare skruer i nettdating samfunnet, men som Hanne skriver over; så er det nok å sortere ut gråsteinen, så finner en gullet. Det fine med å nettdate er at man kan bli kjent med personligheten før man treffes. Er samtalene i flyt, så kan en møtes. Da trenger en ikke være redd for pinlig stillhet. Men selvsagt førsteinntrykk og profilbilde vil jo være avgjørende – det ytre som selger, men det indre som teller 🙂
Jeg traff selv min samboer gjennom snart 7 år på nettet, riktignok ikke datingside, men på en side ala Facebook før den kom. Vi fant tonen og traff hverandre etter noen måneder, og har vært sammen siden 🙂 Så det kan gå bra 🙂
Jeg er glad for alle det ordner seg for, det er bare så synd at det ikke egentlig hjelper meg. Det betyr jo bare at dere har fjernet en av de gode kandidatene fra markedet. 😉
Jeg fikk plutselig en skikkelig selvtillitboost av nettdatingsopplevelsen min, tre år i ettertid. Den gang var det ikke udelt smigrende – en venninne registrerte seg samtidig og fikk med en eneste gang (!) hundrevis (!!) av besøk på profilen og omtrent like mange meldinger. Det fikk IKKE jeg, og følte meg stygg og sær og teit. Men fordelt over noen måneder fikk jeg en del meldinger, jeg også. Og mens hennes beilere var av typene du nevner, med overvekt av nr. 8 og 9, og bare førte til at hun deaktiverte seg rimelig kjapt, fikk jeg meldinger fra så utrolig flotte menn. De aller fleste var ekstremt sympatiske (viktigst), og i tillegg var de morsomme, intelligente, interessante og interesserte, alle kunne stave og mestret det å skrive mail. De fleste så også bra ut, men det var mindre relevant for meg (liker jeg å tro).
Blant disse fant jeg etter noen få måneder han som alt klaffet perfekt med (og som så OK ut på profilbildet, men viste seg å være en av de flotteste jeg har sett ved første møte), og som kjapt ble kjæresten min – og som jeg har det fantastisk med den dag i dag (altså tre år senere). Og det slo meg nå, at jeg er BEST på nettdating? Jeg har jo ikke bruk for mine nettdatingskills lenger, men kanskje noen andre her har det? Kan hende det hjelper å være litt stygg (noe må jo ha skremt bort hordene?), men mitt viktigste tips er å skrive mye i profilen sin, legg arbeid i det, vis frem ulike sider av deg (og vær ærlig). Jeg vil tro at det at det er mye tekst virker avskrekkende for en del, siler bort en del andre som ikke skjønner deg/ikke syns de har nok til felles med deg/ikke liker det du har skrevet, og at det tiltrekker seg en bestemt type: de som har lyst å kommunisere ordentlig, og som liker måten du skriver på og det de får vite om deg. En godt gjennomført profiltekst gir dem kanskje også lyst til å skrive litt bedre meldinger, som om profilteksten din er en mail de svarer på og vil holde seg på nivå med. Jeg syntes det var flaut å skrive profilen, gi av meg selv og vise at dette var noe jeg var villig til å bruke tid på, men har man først tatt steget og registrert seg på en datingside kan man like godt gjøre det ordentlig.
Jeg er veldig enig i det du sier om en god profiltekst. Det er en ting som tiltrekker meg, når jeg ser etter aktuelle kandidater. Det er synd det ikke nødvendigvis hjelper den andre veien – de som er useriøse leser jo faktisk ikke teksten i det hele tatt. Når de begynner samtalen med å spørre hvor en bor, når det faktisk er påført i standard profiltekst. Ubrukelig.
Allikevel – jeg støtter rådene dine. Skal en gjøre dette med nettdating så bør en gjøre det skikkelig – for alles skyld.
Seriøs nettdating, det vil si det å lete etter en fullkommen pakke, det fungerer ekstremt dårlig, er min erfaring. Søk heller etter moro. Da finner man de seriøst viktige gullkornene innimellom.
Ellers er det for menn et problem at de fleste kvinner aldri svarer på henvendelser, spesielt dersom man legger flid i svaret. Det viser seg at korte morsomheter og plattheter har størst gjennomslagskraft, og det er klart at menn tilpasser seg dette. Å svare seriøst og aldri få noe svar er ikke så morsomt at man gjør det veldig mange ganger. At kvinner ikke svarer er selvsagt fordi de er neddynget i svar og ikke har mulighet å svare. Løsningen er sannsynligvis at menn bør legge mer flid i sine profiler og slutte å spamme kvinner med intetsigende meldinger, og at kvinner bør svare de mannsprofiler som er interessante istedenfor å sitte og vente som askepott. Si gjerne i profilen at du som kvinne ikke ønsker svar, men at du selv tar kontakt med interessante kandidater som tilfredstiller dine søkekriterier.
Nettdating fungerer ekstremt dårlig (punktum), er min erfaring. Å lete etter noe annet enn det en vil finne virker også noe «bakvendt».
Det kan godt være at menn sliter med at kvinner ikke svarer, men nå er jeg faktisk en av de kvinnene som svarer, inntil jeg merker at mannen ikke er en kandidat og deretter sier fra om det.
Tror du virkelig at de som ikke klarte å lese at jeg ikke var ute etter «ett ligg» klarer å lese teksten om at jeg ikke ønsker kontakt fra menn, men selv vil ta kontakt (se https://sotengelen.wordpress.com/2013/07/16/nettdating/)?
Nettdating har sine utfordringer. Som jeg nevnte spammer mange menn i håp om å få napp i en av 500 profiler de svarer på.
De leser selvsagt ikke teksten. De ser vel bare kjønn og alder, og muligens vekt. Det er like personlig som personlige brev fra nigeria med veldig spesielle tilbud til akkurat deg.
Men fordi mange menn spammer, svarer sjeldent kvinner, og menn spammer mere. Det blir en selvforsterkende effekt.
Selv søkte jeg ikke noe seriøst, bare et ligg. Vi har vært samboere i 3 år etter det (men det var faktisk hun som svarte meg, da). Vi hadde aldri truffet hverandre uten nettet. Jeg hadde ikke tid til å gå ut på barer på den tiden. Så, jo, det kan fungere. 🙂
Men igjen… det er vel stort sett ikke å anbefale å si at en leter etter noe annet enn det en faktisk gjør? Falsk reklame slår ofte tilbake på en selv og en kan ikke komme etterpå å si at en håpte han skulle ombestemme seg hvis han bare traff en…
Det at det har fungert for deg er vel ingen garanti for at det vil fungere for andre?
Nei, du skal vel ikke søke etter noe annet enn du ønsker. Falsk reklame vil slå tilbake.
Men mitt råd (som ikke behøver å fungere for andre) er å søke etter noe hyggelig i hverdagen. Og så ser man etterhvert om det er noe å bygge videre på.
Å søke Den Rette er som å søke etter en steinstøtte, er min erfaring. Dynamikken mellom mennesker er umulig å få ned på et søknadspapir.
Nå er ikke jeg en av dem som tror på «DEN rette», så jeg tror faktisk ikke det er der problemet litt ligger.
Tilbaketråkk: My bad. | sotengelen