Stikkord

, , , , ,

Jeg liker ikke store sammenkomster og vi er midt i julebordsesongen…

Jeg stiller meg uforstående til at folk syns det å stimle sammen i finstasen er… stas(?). Trange kjoler, vonde sko, kleine taler og selvkomponerte sanger. Det ligger utenfor min fatteevne.

Det er ikke bare julebordene som plager meg altså. Det er egentlig likegyldig om det er årsfest, julebord, vårbløyte, sommerfest eller høststorm. Det som foregår på disse festene minner mer om en blanding av urgamle ritualer, kultmøter og hysteri. Det drikkes, vrikkes, klines og spys. Ikke nødvendigvis i den rekkefølgen. Hvorfor liker folk å gå på slikt og hvordan vet de hva de skal ha på seg?!

Og så det største spørsmålet: Hvordan, i all verden, klarer alle å finne en eller to andre de kan «gruppe» seg med og som magisk finner tema å samtale om? Er virkelig «small talk» så spennende? Vær så snill å si at de later som!

De få gangene jeg lar meg lure til å gå på slike evenement blir jeg alltid vandrende/stående/sittende for meg selv. Eventuellt flyter jeg fra konstellasjon til konstellasjon, på leting etter et sted å henge, der ingen kommer til å plage meg med «Hvor jobber du da?», «Åh! PROV sier du?! Det er sikkert KJEMPESPENNDENDE!», «Ja, vi gikk for eggeskall i steden for off white i stuen i år.», «Ja, i min familie spiser vi pinnekjøtt, men fetter Per får alltid moren sin til å lage svineribbe – KUN til seg selv.».

Jeg er et løv i den ikkeeksisterende vinden og det hele blir veldig målløst og meningsløst. Stort sett har jeg bare lyst til å gå og sette meg i bilen/gangen/et bøttekott, til jeg kan gå hjem. Hvis noen kommer ut og lurer på hvorfor jeg sitter der kan jeg alltids si at jeg leter etter telefonen min. Det er ikke så ofte folk kommer ut lenger, folk har sluttet å røyke.

Det har ikke noe med at jeg er blitt gammel å gjøre. Det har alltid vært sånn. Når jeg var yngre passet jeg på å drikke så mye at det ikke plaget meg lenger. Til selv jeg kunne snakke om trivialiteter i timesvis. Det var ingen som merket det, de andre gjorde det også. Drakk altså. Nå orker jeg ikke drikke så mye lenger. Det kommer tidspunkt, i alles liv, når en blir for gammel til grøftefyll og miniskjørt. Om disse tidspunktene kommer samtidig eller hver for seg vet jeg ikke helt.

Men uansett… selv den gang jeg var barn var fester litt marerittaktige. Altfor mange skrikende barn på ett sted og meningsløse leker. Er det noen av dere som vet hva poenget med «feste halen på grisen» er? Jada, en skal feste halen på grisen, men HVORFOR?! Hva med stolleken? Intens frykt for ikke å få stol, men så…?

Jeg husker at jeg pleide å snike meg til å lese bok, under bordet i gangen, hos en klassekamerat. Faren hans hadde mange fine bøker. Det er vanskelig å oppdaget at det mangler ett barn på bursdagsfest.

Nå til dags pleier jeg å finne på en unnskyldning. «Jeg har nok andre planer den helga.», «Åh nei! Den helga får jeg besøk.», «Jeg MÅ nok jobbe overtid..». Det finnes uendelig med «gode» grunner. Bortsett fra til bryllup, da MÅ en! Det er tross alt ganske vanskelig å komme med en troverdig unnskyldning, for hvorfor en er opptatt DEN helga, i juni, neste år. Hvis en kan time det skikkelig godt så kan en kanskje ha sin egen termin den helga? Heldigvis er det ikke så mange som gifter seg lenger.

Det fine er at hvis en først er blitt «en sånn som ikke går på fester» så slutter en etter hvert å bli invitert. Bortsett fra på jobb. Der blir alle invitert, påminnet, etterspurt og utspurt. Det er bra det, altså, men jeg ender altfor ofte opp i et hjørne.