Det var søndag klokken 12 og jeg hadde avtalt en lunsjdate klokken 13. Jeg var klar. Ja, altså jeg var KLAR! Sminket, frisert, kledd og kanskje litt spent. Klokken 12.18 ringer telefonen – han må avlyse, noe har kommet i veien.

Onsdag

Hei! Beklager søndagen! Kan jeg få gjøre det godt igjen? Passer fredag for deg?

Jeg er skeptisk, men sier ja. Så hører jeg ikke mer…

Fredag

– God morgen! Har du fremdeles lyst til å treffes i dag? Hva med middag etter jobb eller et glass vin litt senere?

– Hei. Hva tenkte du?

– Eh… middag etter jobb eller et glass vin litt senere?

– Et glass vin eller to hadde ikke vært dumt. Jeg må hjem og fikse noe etter jobb, men middag klokka 7?

– Det burde gå bra. Noe spesielt sted du vil gå?

– Du bestemmer. Den du valgte sist gang var super, så jeg stoler på deg!

Her begynner det å skurre – jeg har jo ikke vært på date med mannen før!

– Jeg tror kanskje du forveksler meg med noen…

Her burde han begynne å tenke seg om, men det klarte han tydeligvis ikke.

Nei, du valgte jo det stedet med pannekakene sist.

– Nei, du avlyste daten vår på søndag. Vi har aldri vært ute sammen. Jeg tror kanskje du må rydde i damene dine og vi avlyser den middagen…

– Oj! Beklager!

Ett minutt, to minutter, tre minutter, fire minutter, fem minutter, seks minutter, syv minutter, åtte minutter – NÅ har han tenkt! Men ikke så langt…

Jeg forvekslet deg ikke med en annen date altså! Jeg forvekslet deg med en venninne. Det var ikke meningen å fornærme deg!

Jeg gadd ikke svare.