Det finnes noen mennesker, litt enfoldige mennesker, irriterende ivrige og tillitsfulle mennesker, som allerede før første date med «den nye» er overstått lar seg selv flyte avgårde på en rosa sky. De gir dagdrømmen fritt utløp, tilløp og unnarenn – slik at den hopper nynnende, syngende og humrende bortover en romantisk sti i skogen, før den tar en piruett og klemmer fremmede menn på gata. Disse menneskene har, før jeg får sukk for meg, tenkt litt på hvordan de skal fri, hvordan de, i fremtiden, skal bo og hva barna skal hete. De skal selvsagt ha flere enn én – helst en gutt og en jente.

Dette er en glimrende måte å bli skuffa på. Det er også en glimrende måte å få hjertet sitt hoppet på, kastet i veggen og malt gjennom en kjøttkvern. Allikevel… det kan virke som om slik tankegang nå blir mer og mer vanlig.

Jeg er ikke, lenger, en av disse menneskene. Nå må jeg bare høre på dem. Gang på gang må jeg bite seg i leppa, for ikke å legge demper på gledesstrålende, hikstende, boblende entusiasme, fra venninna på andre siden av bordet. Det er ikke lov å spørre om hun kanskje ikke går liiiitt langt i sine forestillinger. Det er heller ikke lov å si ting som «Nei, nå må du for faen gi deg!». Det er ikke lov… så da biter jeg da. Hardt.

I dag har jeg, i «vennskapens» navn, vondt i leppa…

Advertisements