Ja, det er meg selv jeg snakker til. Fy faen, å kjip jeg kan være! Jeg opplever et øyeblikk av selvinnsikt her jeg sitter og spiser nudler…
Alt dette som jeg/vi klager over at menn/gutter gjør. Svarer ikke på melding, kommer med dustete unnskyldninger for hvorfor de ikke svarer, hilser ikke når en sees på gata (med mindre en MÅ), tar ikke kontakt lenger og svarer i de korteste av korte uttalelser.
Lørdag:
– Hei! Har du lyst å treffes i løpet av uka, eller? Spise middag? Se en film?
– Ja, det kan vi sikkert.
– Når passer det da?
– Kan vi avtales i morgen? Jeg må stikke ut en tur jeg.
– Ja, klart. Hadet!
Søndag:
– Hei! Fin dag i går?
– Joda, var ok det. Jeg er bare full fart pålogget for å sjekke noe jeg. Kan vi snakkes senere?
– Ja, selvsagt. Ha fin kveld!
Mandag:
– Hei! Hvordan går det?
——-
Tirsdag:
– Hei! Er du der?
——-
Onsdag:
– Hei! Jeg har prøvd å få tak i deg. Skulle vi treffes til middag eller?
– Ja, har vært noe rart med nettet her. Ja, middag er fint, men ikke i dag. Faktisk så er det litt fullt hele uka. Jeg skal en tur til en venn i morgen og vet ikke helt når jeg er tilbake i byn. Neste uke kanskje?
– Jada. Bare gi meg en lyd når det passer du.
Fredag:
– Hei! Hvordan går det?
– Bare bra. Du?
– Joda, har det fint jeg. Jeg prøvde å si «hei» i går, men du gikk forbi…
– Åh? Hvor da? Jeg så deg ikke. (Selvsagt så jeg! Var jo rett før jeg gikk deg ned!)
– Spiller ingen rolle. Jeg trodde du skulle på tur denne uka jeg. Siden vi ikke kunne spise middag.
– Ja! Skulle det, men så ble det avlyst.
– Plager jeg deg?
– Neida, bare veldig opptatt for tiden…
Kan en ikke bare si at en ikke vil treffes? At en ikke er interessert? Kan en ikke det? Nei, en kan visst ikke det…
Jeg er en kjip kjærring, men det er faen meg en hel del menn også! Jeg er grundig opplært.