Spontan

Jeg er ikke kjent for å være spesielt spontan.

Jeg tenker meg om, vurderer opp og ned – er det virkelig verdt det? Hva om jeg tryner og faller? Hva om verden raser ned i hodet på meg? Det kan hende det går bra, men hva om det ikke gjør det?! 

…og til slutt velger jeg å ikke gjøre – noe. Ikke veldig spennende.

Denne gangen er gevinsten ABSOLUTT verdt det og selv om kostnaden kan bli HØY har jeg hoppet, uten å teste vannet først!  

Ønsk meg lykke til!

På et lurt sted

Stikkord

,

Du vet når det er noe du ikke vil miste, men som du ikke trenger akkurat nå? Du gjemmer det på et lurt sted, slik at du VET du finner det igjen senere.

Når du leter finner du det selvsagt ikke. Det lure stedet er FOR lurt – og selvsagt helt ulogisk.

Jeg tror jeg har lagt følelsene mine på et lurt sted.

Når drømmen går for langt…

Det finnes noen mennesker, litt enfoldige mennesker, irriterende ivrige og tillitsfulle mennesker, som allerede før første date med «den nye» er overstått lar seg selv flyte avgårde på en rosa sky. De gir dagdrømmen fritt utløp, tilløp og unnarenn – slik at den hopper nynnende, syngende og humrende bortover en romantisk sti i skogen, før den tar en piruett og klemmer fremmede menn på gata. Disse menneskene har, før jeg får sukk for meg, tenkt litt på hvordan de skal fri, hvordan de, i fremtiden, skal bo og hva barna skal hete. De skal selvsagt ha flere enn én – helst en gutt og en jente.

Dette er en glimrende måte å bli skuffa på. Det er også en glimrende måte å få hjertet sitt hoppet på, kastet i veggen og malt gjennom en kjøttkvern. Allikevel… det kan virke som om slik tankegang nå blir mer og mer vanlig.

Jeg er ikke, lenger, en av disse menneskene. Nå må jeg bare høre på dem. Gang på gang må jeg bite seg i leppa, for ikke å legge demper på gledesstrålende, hikstende, boblende entusiasme, fra venninna på andre siden av bordet. Det er ikke lov å spørre om hun kanskje ikke går liiiitt langt i sine forestillinger. Det er heller ikke lov å si ting som «Nei, nå må du for faen gi deg!». Det er ikke lov… så da biter jeg da. Hardt.

I dag har jeg, i «vennskapens» navn, vondt i leppa…

Jeg er på tinderkjøret – igjen…

Stikkord

3 uker – 126 matcher – 6 forskjellige menn på date – 2 dater nummer 2 – 1 resirkulering av gammel date – 1 overnattingsbesøk – 1 mann jeg gjerne vil på date nummer 3 med.

1 mann – han jeg ikke helt får taket på…

Jeg er usikker på hva som er mest slitsomt – dating eller husjakt.

 

En fredagsfortelling…

Det var søndag klokken 12 og jeg hadde avtalt en lunsjdate klokken 13. Jeg var klar. Ja, altså jeg var KLAR! Sminket, frisert, kledd og kanskje litt spent. Klokken 12.18 ringer telefonen – han må avlyse, noe har kommet i veien.

Onsdag

- Hei! Beklager søndagen! Kan jeg få gjøre det godt igjen? Passer fredag for deg?

Jeg er skeptisk, men sier ja. Så hører jeg ikke mer…

Fredag

- God morgen! Har du fremdeles lyst til å treffes i dag? Hva med middag etter jobb eller et glass vin litt senere?

- Hei. Hva tenkte du?

- Eh… middag etter jobb eller et glass vin litt senere?

- Et glass vin eller to hadde ikke vært dumt. Jeg må hjem og fikse noe etter jobb, men middag klokka 7?

- Det burde gå bra. Noe spesielt sted du vil gå?

- Du bestemmer. Den du valgte sist gang var super, så jeg stoler på deg!

Her begynner det å skurre – jeg har jo ikke vært på date med mannen før!

- Jeg tror kanskje du forveksler meg med noen…

Her burde han begynne å tenke seg om, men det klarte han tydeligvis ikke.

- Nei, du valgte jo det stedet med pannekakene sist.

- Nei, du avlyste daten vår på søndag. Vi har aldri vært ute sammen. Jeg tror kanskje du må rydde i damene dine og vi avlyser den middagen…

- Oj! Beklager!

Ett minutt, to minutter, tre minutter, fire minutter, fem minutter, seks minutter, syv minutter, åtte minutter – NÅ har han tenkt! Men ikke så langt…

- Jeg forvekslet deg ikke med en annen date altså! Jeg forvekslet deg med en venninne. Det var ikke meningen å fornærme deg!

Jeg gadd ikke svare.

Hvordan vi møttes?

Stikkord

ER det litt flaut å fortelle venner, bekjente, foreldre og besteforeldre at en møttes på internett? Hva med at en møttes på Tinder? Ja, altså, besteforeldrene dine (og mine) ville nok ikke visst hva det var uansett, så der er faren liten, men disse andre… De som vet at Tinder er superoverfladisk, kjøttmarkedinspirert hææærlighet og at internett i det store og det hele består av sex – er det flaut å fortelle disse at det var der du møtte ditt hjertes utkårede? Er det virkelig flaut å si til folk at du klarte å finne gull blandt hauger (jeg mener hauger av HAUGEVIS) av gråstein, tinn, råtne bananer og bombenedslag?

Kanskje det er det. Hvis du syns det – LYV!

Drømmeliv

Stikkord

,

Jeg er sikker på at de aller fleste mennesker har sånne varme, våte, svette drømmer – av og til. Det er også godt mulig at mange har opplevd å våkne og være genuint overrasket over hva de drømte om og, ikke minst, over hvordan de reagerte på det de drømte om.

I dag morges våknet jeg genuint overrasket, over hva en hånd på låret kan få en til å føle.

Jeg har fått en pris!

Stikkord

,

Midt i verste blogge-, leve- og skrivetørka har jeg altså fått en bloggpris. En såkalt award. Det er ikke sikkert jeg hadde orket/prioritert å gjøre noe med dette, hvis det ikke var for at den kom fra Eskil. En av få blogger jeg klarer å holde følge med, for tiden. Selv når jeg ikke leser blogger så leser jeg Eskil. Såh! Da var skrytet ute av veien.

Det er jo aldri sånn at en bare får noe uten at en må ut med noe selv. Først må en svare på spørmål… Hele 10 stykker faktisk! Og selv om jeg ELSKER å snakke om meg selv… så syns jeg slike ting er vanskelig. Here goes!

1. Hvis du skal koke det ned til en setning, hva handler bloggen din om?

Bloggen min handler egentlig bare om meg – det jeg ser, det jeg hører og det jeg tenker om det.
2. Hvis du skal koke det ned til en setning, hva handler livet ditt om?

(Hva er det med deg og det å fatte seg i korthet da?!) Livet mitt handler om at jeg og de rundt meg skal ha det så bra som mulig.

3 .Er det godt eller vondt å skrive? DRØFT.

Ah! Endelig en langsvarsoppgave! Og da blir ordene borte…

Hva skal en si om dette? Som alt annet så er det godt noen ganger og lidelse opphøyet i annen andre ganger. Når det flyter godt, ordene kommer ut i riktig rekkefølge, grammatikken sitter og hjernen ikke pøser på med jantelov – DA er det deilig å skrive. Når noen sier en må skrive semesteroppgave om «Forsikringsformer i individuell renteforsikring» ønsker en at en var analfabet.
4. Er det deg i bloggen eller er det en internettpersona? DRØFT.

Jeg tror faktisk jeg har skrevet om dette i bloggen. Jeg er alltid meg, men «meg» påvirkes av verden rundt. Det som kommer ut på bloggen er bare en liten del av «meg», og noen ganger er denne delen vinklet og påvirket så mye av omverdenen at det bare er «meg» akkurat der og da. De som har lest flere innlegg vil ha en bedre forståelse av «meg» enn de som har lest ett, eller få.

Jeg kunne ikke opprettholdt en internettpersona over tid. Jeg er både misunnelig og imponert over de som klarer, men en må innse sine begrensninger.

5. Er du der nå? Var det dette du ville?

På ingen måte. Nå tror jeg egentlig ikke at en noen gang er «der», men jeg må si jeg er ganske langt unna det «der» jeg trodde/tror jeg ville/vil ha.
6. Hva har du fått ut av å ha en blogg, sånn menneskelig sett, liksom?

Jeg har fått kontakt med mennesker jeg ikke ellers ville truffet. Dette er noe som følger internettet som konsept – det fører stuesitterne sammen.

7. Hva gir deg angst?

Ansvar.
8. Fortell meg om et vanskelig valg du har tatt.

Jeg vet ikke om jeg noen gang har tatt noe vanskelige valg. Se spørsmål 10 for forklaring.
9. Anbefal meg en by og hva jeg bør gjøre der

Cape Town! Og hva du bør gjøre? Du bør ta meg med!

Nei, seriøst, du bør se på naturen, føle historien, klatre opp på Table Mountain, spise krokodille, drikke altfor billig vin og dykke i det indiske hav. Kanskje ikke i den rekkefølgen.
10. Fortell meg noe jeg aldri ville gjettet om deg!

Dette er et veldig vanskelig spørsmål! Det er umulig å vite hva andre «gjetter» om en. Selv er jeg stadig overrasket over hva folk tror og mener om meg. Men her er det altså jeg som skal gjette hva du ikke ville gjettet…

Jeg tror ikke du ville gjettet at jeg er en pushover. En som alltid velger minste motstands vei og som altfor gjerne lar andre bestemme.

Jeg jobber med saken.

——————————————————————————

Puh! Da var det overstått! Nå skal prisen gis videre. En nesten like vanskelig oppgave…

Det er ikke det at jeg ikke vet om folk som fortjener en liten «oppmerksomhet», men først skal en da velge og så tenker en: «vil de jeg velger egentlig ha slikt?», «er dette litt som et kjedebrev, som en følger seg forpliktet til å sende videre, fordi den som sendte det til en vil oppdaget det hvis en ikke gjør det?». Jada, det er mange tanker oppi her…

Men, altså, på tross av alt dette, jeg har valgt noen å sende den til. Liebster award 2014 tildeles herved til Lammelårstanker, Myrsnipa lurer ingen, Den som lar feet gresse og Sukkerspinneriet. Den tildeles uten forpliktelser, kun fordi jeg liker dere.

Skulle dere ønske å videreføre – svar på følgende spørsmål (stjålet med hard hånd):

Hvorfor blogge?
Hvis du skal koke det ned til en setning, hva handler livet ditt om?
Når du er nitti kommer oldebarn (eller venners oldebarn) til å spørre deg hva blogging var, og om det var noe viktig. Hva sier du?
Er du der nå? Var det dette du ville?
Hva har du fått ut av å ha en blogg, sånn menneskelig sett, liksom?
Om du kunne trylle med internett og gjøre det enda bedre, hva ville du gjort?
Hva var favorittsnopet ditt som barn? Er det det samme nå?
Anbefal meg en by og hva jeg bør gjøre der!
Fortell meg noe jeg aldri ville gjettet om deg!

Følg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 1 356 andre følgere