Livet

Stikkord

, ,

Da var eksamen overstått, i kveld er det den noe feilbenevnte vårfesten. I morgen skal jeg gjøre husarbeid, for første gang på over en måned (!) (Ja, helt ærlig så vet jeg ikke hvor lenge det er siden, men lenge er det!), og etter det begynner livet, eller sommeren, eller det de kaller sommer og så skjer det sikkert noe fint, tror jeg.

Sånt som en lurer på – VIII

Stikkord

, , , , , ,

I tillegget til søknaden står det: «Medlemmet er eneforsørger for barn over 18 år.». Jeg måtte stoppe opp litt her, tenke meg om.

Hvor lenge er en egentlig barn?

Da jeg var 18 hadde jeg bodd for meg selv i ett år. Jeg husker jeg kviet meg for å ringe mamman og be om å få låne 1 000 kroner, jeg skulle jo klare meg selv. Jeg skjønner at det ikke er sånn for alle, men altså… hvor lenge er en egentlig et barn som må forsørges?

Penisbilder!

Stikkord

, , , ,

Ja, så har jeg fått ett igjen. Det er lenge siden sist. Denne gangen var den kledd i boxershorts, men den var helt klart ivrig. Den var ikke ivrig etter meg. Avsenderen var ærlig nok til å innrømme det. Bildet var tatt i en annens ære.

- Alle menn sender penisbilder… Om de forteller noe annet, så juger de.

- Jeg er mest opptatt av den penisen jeg får lov å ta i.

Jeg er det. Om den er myke eller hard – jeg liker bedre å ta i den enn å se på den.

Allikevel – jeg lo godt.

Blæh!

Stikkord

, , , ,

Faen så giddalaus!

Hvis jeg sier at jeg har tenkt å slutte å skrive – kan det være at jeg da vil bli inspirert til å skrive mer?

Per nå har jeg 58 halvskrevne innlegg i “kladd”-mappen. Jeg gidder ikke gjøre siste finishen og begynner stadig på nye. De jeg faktisk poster er gjerne postet før jeg har lest korrektur og tenkt ut om det var alt jeg ville si. Etter publisering kommer jeg gjerne på nye ting som burde ha stått der, men som jeg ikke gidder å skrive inn.

Av en eller annen grunn kommer alltid ting til meg når jeg står i dusjen, og så har jeg glemt de når jeg kommer ut. Kan noen finne opp en vanntett skrivedings? Da kunne jeg stått i dusjen til jeg ble rynkete over hele meg og til slutt døde av sult, men jeg ville i alle fall skrevet noe!

Og der forsvant tilliten

Stikkord

, ,

Det er ikke den første løgnen som gjør det. Ikke den andre heller, tror jeg. Alle smålyver jo litt.

Ikke alle smålyver om alt.

Kanskje jeg overreagerer, de pleier å si at jeg gjør det, i konfrontasjonen. Uansett er det meg som må leve med tvilen og den er vanvittig tung å bære rundt på. Da lar jeg helst være.

Dagens irritasjon – II

Stikkord

, ,

I dag irriterer jeg meg over fellesprofiler.

På facebook, epost, twitter, you name it. Du har mottatt en epost fra «Egil og Karina». «Marie og Morten» har sendt deg en venneforespørsel. Jeg har aldri møtt Egil og Morten en gang…

Jeg nekter å tro at dere sitter, begge to, forran pcen HVER gang dere skal noe på nett. Hvorfor ikke ha hver sin konto?

Dere ER ikke same person! Selv om dere, i alle fall en av dere, har et intenst ønske om å krype inn i den andre, så er dere faktisk dømt til å leve deres liv som separate vesner.

Har dere INGEN individualitet igjen?!

Ja, jeg tror faktisk dette irriterer meg mer enn de som identifiserer seg med barnet, hunden, eller bilen sin.

Hørt på gata.

De tripper forbi, i litt for høye hæler. Det er søndag og regntung formiddag.

- Åh! Jeg har så vondt i halsen!
- Er du ikke blitt bedre enda?!
- Nei, du vet jo hvordan han er. Hver gang jeg er nesten bra så skal han presse den ned i halsen på meg!

Jeg tenker noen kunne hatt godt av å lukke munnen.

Har størrelsen noe å si?

Stikkord

,

Tidligere i år skrev jeg et innlegg, der jeg ba om spørsmål og innspill fra mine lesere. Det kom faktisk inn en del spørsmål og jeg må jo etterhvert begynne å svare. Første kommer her:

“Her er et spørsmål fra en mann: Har størrelsen noe å si?

Dette er et typisk spørsmål som man sjeldent får et ærlig svar på face-to-face, fordi et ærlig svar kan gjerne bli et ufølsomt karakterdrap. Men i det anonyme rom kan det være mulig å få svar på dette, altså hvor både spørsmålsstiller og svarer er anonym. I det virkelige liv er jeg overbevist om at størrelsen absolutt har noe å si, men at den ikke har det samme å si for alle. Noen er så store at de gjør vondt for partner, noen så små at partner bare kjenner litt pirking. Noen er helt greie. Mens menn kanskje bruker hele livet på å finne svar på dette eksistensielle spørsmålet, så er det vel faktisk slik at størrelsen på kvinnens underliv varierer like mye som størrelsen på mannens underlivseksteriør. Så oppfølgingsspørsmålet mitt er: Hvorfor spør aldri jenter om underlivet deres er for lite eller for stort?”

La oss først ta det opprinnelige spørsmålet: Har størrelsen noe å si?

“JA!!!”, sier Side 3. De presenterer denne artikkelen og slår fast den dystre nyheten. Det er bare å sette seg ned å grine hvis du ikke er utstyrt med minst 25 cm lem. Jo større, jo bedre!

Jeg personlig hadde mine tvil, så jeg kikket litt nærmere på det som var presentert.

Det kommer da frem at kvinner har blitt presentert for datagenererte bilder av nakne menn, hva nå det vil si, og har deretter uttalt seg om hvem de fant mest attraktiv. Jeg antar også at det har vært en eller annen form for skala mellom minst og mest tiltrekkende her. Vi snakker altså om en ren visuell greie.

Og det er nå jeg, med bakgrunn i mine undersøkelser, også kalt “superenkel forskning”, skal tale noe mer grundig forskning midt imot, eller kanskje jeg heller skal si at jeg skal komme med en liten “forklaring”.

(Artikkelen ble forresten sendt meg etter at jeg begynte å spørre mine bekjente kvinnemennesker om temaet. Jeg leser ellers aldri Side3, selvsagt.)

Forut for at jeg leste artikkelen fikk jeg følgende svar fra en av mine “intervjuobjekter”: “Ja, en stor en er mer spennende å se og tenke på, men sånn alt i alt så er det mer viktig hva han gjør med den og ikke minst hvem han er.”.

Jeg kan si det på en annen måte også: Ja, jeg vet at den storbrysta, flatmagede og sprettrumpa blondina på film, tv, i blader og på treningssenteret er mer fysisk tiltrekkende enn meg, men jeg tror ikke vi mennesker KUN bryr oss om fysisk tiltrekning. Det er ikke størrelsen på mine bryster som vil hindre meg i å få meg en mann (det er den store kjeften og den korte lunta det). Det er heller ikke størrelsen på lemmet som vil hindre mannen i å treffe kvinnen i sitt liv (selv om det kanskje hindrer ham i å bli pornostjerne).

Jeg/vi får ikke sett om du har stor penis før du har fått meg/oss i seng - og du må komme på noe annet enn å slenge ut en feit en, for å få oss dit. Det må også noe mer til, enn en lang en, for å holde oss der/få oss til å komme tilbake.

Nei, nå har jeg ramlet avgårde lenge nok. Jeg tror nok at spørsmålsstiller svarte best på sitt eget spørsmål. Ja, selvsagt har størrelsen noe å si, men ikke nødvendigvis det samme for alle. Og til de av dere som føler dere kommer til kort (beklager ordspillet), så har jeg et tips: Bruk andre deler av deg selv. Hendene, tunga, fingrene, innkjøpte remedier, eller rett og slett hjernen (hennes eller egen). Det finnes alltid måter å omgå “problemet” på, hvis en er villig til å tenke litt utenfor “misjonær-boksen”.

Hvorfor spør aldri jenter om underlivet deres er for lite eller for stort?

Det jeg kan si, er at ikke en eneste av jentene jeg spurte hadde tenkt på dette. Når det er sagt så vil jeg si at det trolig kommer av det opprinnelige svaret: “Nei, størrelsen spiller egentlig liten rolle.”. Størrelse er rett og slett ikke like viktig for kvinner, som for menn, og de vil dermed ikke lete etter denne “feilen” hos seg selv, eller hos menn. (Vi er uansett svært så opptatt av å lete etter andre feil og trenger ikke flere ting å tenke på…)

Da håper jeg at jeg har svart på spørsmålet… eller var du ute etter en rent fysisk utlegning?
Følg med

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 1 222 andre følgere